Anders Honningsvåg, living in Oslo, grandson of Julius Andreas Johansen Honningsvåg, stood up in the Family Reunion in Stad 2023, and held a historical speech about Julius and his family. An important story about one of the branches of our big Honningsvaag-family we have heard very little about.

I would like to say a few words about my grandfather Julius Honningsvåg, Anders said, when starting to tell. One reason for this is that his branch of the family—the one Håkon and I belong to—has played a more anonymous role than those having kept closer contact with the Stad community. I will come back to why that is later. In any case, I suspect few of you have heard much about Julius, so I will try to remedy that.

He was born in December 1893 and entered into the church records as Julius Andreas Johansen. Back then, surnames were basically “your father’s name plus -sen,” so the Honningsvåg name was adopted later, after he left Stad, like many others did. He was the youngest of seven siblings. The oldest, Gina, was nine years older, so he probably didn’t get away with much.

The family lived at Jogarden, where they farmed, fished, and occasionally ran a bit of trading on the side. He lost his mother when he was eleven, and the following year, his father Johan remarried to his second cousin Hanna from Eltvik. She later gave birth to William and Anfinn.

Solveig and Julius in Hasselvika late 1920s or early 1930s. / Solveig og Julius i Hasselvika sent 1920-tall eller tidlig 1930-tall.

Like most kids those days, Julius was put to work early. He helped on the farm and joined the fishing. Some of that fishing took them far from home, so the kids became skilled at rowing and sailing from a young age. Fish was on the menu most of the year, nevertheless they always rowed out to catch the traditional cod for Christmas Day dinner.

Julius did well in school. He liked numbers, and had a talent for mathematics and the sciences. His grandmother, Andriane encouraged him and decided this needed to be taken seriously. She persuaded Johan to send him off to gymnasium, which was quite rare for a boy from Stad at that time. He’s not listed at home in the 1910 census, so he was probably away studying, most likely Katedralskolen in Bergen or in Ålesund.

After that, he wanted to go on to university to study political science and economics. He traveled to Kristiania (Oslo, today), but without financial means he depended on scholarships or grants, which were scarce and hard to come by. He once told me, as we passed the Continental Hotel, that he had worked there as a bellboy while trying to scrape together money for studies.

At some point he realized this wasn’t going to work. Instead, he was admitted to the Military Academy, where board and lodging were provided. Cadets were those days also trained in etiquette, conversation in French and even dancing. There were formal cadet balls, and somewhere in all of this, he met Solveig, who had grown up in Kristiania.

They married after he graduated, and lived as newlyweds on Odderøya in Kristiansand. Julius served as an officer in the coastal artillery, at that time part of the army. He was later posted to Kvarven Fort outside Bergen, starting a little family there with their first born son.
Years later the family moved to Hasselvika where Julius served at Agdenes fortifications, guarding the entrance to the Trondheim fjord. My father, Karl Fredrik spent his early childhood in Hasselvika, where they lived right next to the harbour.

Julius enjoyed sailing, and when he was posted to Håøya Fort outside Tønsberg in 1933 he bought a sailing vessel together with fellow officers. These years were a happy period for the family, and my father remembered them fondly. They were still living there when the war broke out. Håøya Fort was not directly involved in the fights when the germans invaded and the Blücher was sunk, but the war caught up with them nonetheless.
​
Norwegian officers were rounded up and sent to Germany as prisoners of war, and Julius ended up in several camps, spending most of his time in Poland, in Oflag XXI-C in Ostrzeszów, or Schildberg as the Germans called it.

Back home, Solveig and my father rented a place on Nøtterøy, and like everyone else, they had no idea what the future had in store.
After the liberation, Julius left the military, moved into civilian life and became finance director at Tønsberg Jernindustri. Given his affinity for numbers that job suited him well, and he stayed there until retirement.

They settled at Teie on Nøtterøy. He later bought a small, simple cabin hidden in the forest a short drive from home and they went there almost daily during summer months. For us grandchildren, it felt like a peaceful little hideaway, and occasionally we were lucky enough to stay overnight.
Julius wasn’t brought up around cars. There are old pictures of him riding a motorcycle, but behind the wheel of a car his skills left much to be desired. He actually got his driver’s license in the mail.

​My grandmother Solveig would sit in the passenger seat and keep an eye on the right-hand side of the road. After she passed away in 1973, his visits to the repair shop became even more frequent.
And though every visit must have been an embarrassment, he remained a happy camper behind the wheel almost to the end, always very proud of his car. And always generous in lending the car to me once I was old enough.

Julius, Solveig and Karl Fredrik lived in this house in Hasselvika, right by the harbour. / Julius, Solveig og Karl Fredrik bodde i dette huset i Hasselvika, rett ved havnen

He rarely spoke about his years in captivity. In fact, he did not speak much at all. My grandmother Solveig usually took care of the talking. Julius himself was modest and content with playing second violin, very down-to earth and helpful by nature. When grandchildren struggled with math homework, he was the one to ask.

His grandmother, Andriane, must have been an extraordinary woman. Early on she took a particular interest in Julius, being an important figure in his life. She was widowed at a relatively young age. Her husband Gullik had a reputation as the best pilot on Stad, but lost his life in a storm. Gullik's father had suffered the same fate twenty years earlier.

Later, Andriane found love again with Josef Fluevåg, who was considerably younger. They lived together at Jogarden for forty years before eventually marrying. According to the 1910 census, they were officially registered as living in separate buildings, just to keep it respectable I suppose. Only at the age of 86 did Andriane remarry. She probably wished to meet her maker with all paperwork in order.

Julius also had a good relationship with his stepmother Hanna from Eltvika. He visited Stad regularly in the 1920s with his young wife and first son. A photograph from that time is picturing Julius, Solveig, and Karl Fredrik together with his half-brother William, Hanna and others.
​Hanna, dressed in black had been widowed since Johan died in 1918. She was 24 years younger than him, and they only had about 13 or 14 years together.

In the 1930s, these visits became less frequent. Most of his closest family were gone or in North America, and William was mostly on the road. But what affected them more was losing their first child in an accident at just one and a half years old.
When the next son was born, he was also given the name Karl Fredrik. It looks as if Julius and Solveig became more cautious and home-oriented after my father was born. Then came the war, travel restrictions and captivity, and as a child my father didn't get to develop ties to his relatives at Stad.

We didn’t travel to Honningsvåg when I was young. Stad was a place we heard about and saw pictures from, but never visited. Instead, we had regular visits by relatives from Canada and the United States, my father’s cousins and our own second cousins, and especially during the summer at our cabin near Tønsberg.

Lloyd is the one I remember best, he visited often. Our exotic guests would also spend time with Julius, and even though language was a hurdle, these visits were precious to him. Someone told me he once hinted having suffered a minor stroke that affected his English. The truth was simpler—he never spoke English at all. So communication involved a lot of gestures, pointing at photographs, and a bit of mumbling. He spoke good German and had been trained in French, but English wasn't his strong case.

My parents always enjoyed these visits. And for Håkon, Eva, Tor and I, it was exciting to meet relatives from the other side of the world. I especially remember one visit around 1970, when Ricky came along at the age of twelve. He was very skeptical of Norwegian food, and preferred chicken above all else.
One day I invited him along to my school, where he more or less became an attraction. He joined our English class and my teacher humbly referred to him as the benchmark for the rest of us.
​
Lloyd was exceptional when it came to keeping us updated by mail about how things were going “over there,” with letters and photographs. But of course, it is even more meaningful to be here at Stad and meet so many of you in person.
​
Thank you.

Anders Honningsvåg, bosatt i Oslo, barnebarn av Julius Andreas Johansen Honningsvåg, sto opp i familie-treffet på Stadlandet juli 2023, og holdt en historisk tale om Julius og familien hans. En viktig historie om en av grenene av vår store Honningsvåg-familie vi har hørt svært lite om.
 

«Jeg vil gjerne si noen ord om bestefaren min Julius Honningsvåg», sa Anders da han begynte å fortelle. Én grunn til dette er at hans gren av familien – den Håkon og jeg tilhører – har spilt en mer anonym rolle enn de som har holdt tettere kontakt med Stad-samfunnet. Jeg kommer tilbake til hvorfor det er slik senere. Uansett mistenker jeg at få av dere har hørt mye om Julius, så jeg skal prøve å bøte på det.

Han ble født i desember 1893 og ført inn i kirkebøkene som Julius Andreas Johansen. Den gang var etternavn i utgangspunktet «din fars navn pluss -sen», så Honningsvåg-navnet ble tatt i bruk senere, etter at han forlot Stad, slik mange andre gjorde. Han var yngst av syv søsken. Den eldste, Gina, var ni år eldre, så han slapp nok ikke unna med mye.

Familien bodde på Jogarden, hvor de drev jordbruk, fisket og av og til drev litt handel ved siden av. Han mistet moren sin da han var elleve år gammel, og året etter giftet faren Johan seg på nytt med sin tremenning Hanna fra Eltvik. Hun fødte senere William og Anfinn.

Som de fleste barn på den tiden ble Julius satt i arbeid tidlig. Han hjalp til på gården og ble med på fisket. Noe av fisket tok dem langt hjemmefra, så barna ble dyktige i roing og seiling fra ung alder. Fisk sto på menyen mesteparten av året, men de rodde alltid ut for å fange den tradisjonelle torsken til julemiddagen.

Julius gjorde det bra på skolen. Han likte tall og hadde et talent for matematikk og naturfag. Bestemoren hans, Andriane, oppmuntret ham og bestemte at dette måtte tas på alvor. Hun overtalte Johan til å sende ham på gymnas, noe som var ganske sjeldent for en gutt fra Stad på den tiden.

Han er ikke oppført hjemme i folketellingen i 1910, så han var sannsynligvis borte og studerte, mest sannsynlig Katedralskolen i Bergen eller i Ålesund.
Etter det ville han videre til universitetet for å studere statsvitenskap og økonomi.
​Han reiste til Kristiania (Oslo, i dag), men uten økonomiske midler var han avhengig av stipend eller legater, som var knappe og vanskelige å få tak i. Han fortalte meg en gang, da vi passerte Continental Hotel, at han hadde jobbet der som pikkolo mens han prøvde å skrape sammen penger til studier.

På et tidspunkt innså han at dette ikke kom til å fungere. I stedet ble han tatt opp på Krigsskolen, hvor det ble sørget for kost og losji. Kadetter ble på den tiden også trent i etikette, konversasjon på fransk og til og med dans. Det var formelle kadettballer, og et sted midt i alt dette møtte han Solveig, som hadde vokst opp i Kristiania.

De giftet seg etter at han ble uteksaminert, og bodde som nygifte på Odderøya i Kristiansand. Julius tjenestegjorde som offiser i kystartilleriet, den gang en del av hæren. Han ble senere stasjonert ved Kvarven fort utenfor Bergen, og stiftet en liten familie der med deres førstefødte sønn. År senere flyttet familien til Hasselvika, hvor Julius tjenestegjorde ved Agdenes festningsverk og voktet innseilingen til Trondheimsfjorden. Min far, Karl Fredrik, tilbrakte sin tidlige barndom i Hasselvika, hvor de bodde rett ved havnen.

Julius likte å seile, og da han ble stasjonert ved Håøya fort utenfor Tønsberg i 1933, kjøpte han et seilskute sammen med andre offiserer. Disse årene var en lykkelig periode for familien, og faren min husket dem med glede. De bodde fortsatt der da krigen brøt ut. Håøya Fort var ikke direkte involvert i kampene da tyskerne invaderte og Blücher ble senket, men krigen innhentet dem likevel.

Norske offiserer ble samlet opp og sendt til Tyskland som krigsfanger, og Julius havnet i flere leirer, og tilbrakte mesteparten av tiden sin i Polen, i Oflag XXI-C i Ostrzeszów, eller Schildberg som tyskerne kalte det.

Anders' father, Karl Fredrik, spent his early childhood in Hasselvika, where they lived right by the harbour. / Anders' far, Karl Fredrik, tilbrakte sin tidlige barndom i Hasselvika, hvor de bodde rett ved havnen.

​Hjemme leide Solveig og faren min et sted på Nøtterøy, og som alle andre ante de ikke hva fremtiden hadde i vente. Etter frigjøringen sluttet Julius i militæret, gikk over i det sivile og ble økonomidirektør i Tønsberg Jernindustri. Med tanke på hans lidenskap for tall passet den jobben ham godt, og han ble der til han pensjonerte seg.

De slo seg ned på Teie på Nøtterøy. Han kjøpte senere en liten, enkel hytte gjemt i skogen en kort kjøretur hjemmefra, og de dro dit nesten daglig i sommermånedene. For oss barnebarna føltes det som et fredelig lite gjemmested, og av og til var vi heldige nok til å overnatte. Julius ble ikke oppdratt rundt biler. Det finnes gamle bilder av ham på motorsykkel, men bak rattet på en bil var ferdighetene hans svært mangelfulle. Han fikk faktisk førerkortet i posten.

Bestemoren min Solveig pleide å sitte i passasjersetet og holde øye med høyre side av veien. Etter at hun døde i 1973, ble besøkene hans på verkstedet enda hyppigere. Og selv om hvert besøk må ha vært pinlig, forble han en lykkelig bilist bak rattet nesten til slutten, alltid veldig stolt av bilen sin. Og alltid generøs med å låne bilen til meg da jeg var gammel nok.

Han snakket sjelden om årene i fangenskap. Faktisk snakket han ikke mye i det hele tatt. Bestemoren min, Solveig, tok seg vanligvis av praten. Julius selv var beskjeden og fornøyd med å spille andrefiolin, veldig jordnær og hjelpsom av natur. Når barnebarna slet med mattelekser, var det han som spurte.

Bestemoren hans, Andriane, må ha vært en usedvanlig kvinne. Tidlig ble hun spesielt interessert i Julius, da han var en viktig skikkelse i livet hans. Hun ble enke i relativt ung alder. Mannen hennes, Gullik, hadde et rykte som den beste losen på Stad, men mistet livet i en storm. Gulliks far hadde lidd samme skjebne tjue år tidligere.

Senere fant Andriane kjærligheten igjen med Josef Fluevåg, som var betydelig yngre. De bodde sammen på Jogarden i førti år før de til slutt giftet seg. Ifølge folketellingen i 1910 ble de offisielt registrert som bosatt i separate bygninger, bare for å holde det respektabelt, antar jeg. Først i en alder av 86 år giftet Andriane seg på nytt. Hun ønsket sannsynligvis å møte sin skaper med alle papirene i orden.

Julius hadde også et godt forhold til stemoren sin Hanna fra Eltvika. Han besøkte Stad regelmessig på 1920-tallet med sin unge kone og første sønn. Et fotografi fra den tiden viser Julius, Solveig og Karl Fredrik sammen med halvbroren William, Hanna og andre.
​Hanna, kledd i svart, hadde vært enke etter at Johan døde i 1918. Hun var 24 år yngre enn ham, og de hadde bare vært rundt 13 eller 14 år sammen.

På 1930-tallet ble disse besøkene sjeldnere. De fleste av hans nærmeste familie var borte eller i Nord-Amerika, og William var stort sett på reise. Men det som påvirket dem mest var å miste sitt første barn i en ulykke bare halvannet år gammel.
Da den neste sønnen ble født, fikk han også navnet Karl Fredrik. Det ser ut til at Julius og Solveig ble mer forsiktige og hjemmeorienterte etter at faren min ble født. Så kom krigen, reiserestriksjoner og fangenskap, og som barn fikk ikke faren min knytte bånd til slektningene sine på Stad.

Vi reiste ikke til Honningsvåg da jeg var ung. Stad var et sted vi hørte om og så bilder fra, men aldri besøkte. I stedet hadde vi jevnlige besøk av slektninger fra Canada og USA, farens søskenbarn og våre egne tremenninger, og spesielt om sommeren på hytta vår i nærheten av Tønsberg.

Lloyd er den jeg husker best, han besøkte oss ofte. Våre eksotiske gjester tilbrakte også tid med Julius, og selv om språket var en hindring, var disse besøkene dyrebare for ham. Noen fortalte meg at han en gang antydet at han hadde hatt et mindre hjerneslag som påvirket engelskkunnskapene hans. Sannheten var enklere – han snakket aldri engelsk i det hele tatt. Så kommunikasjon involverte mye gester, peking på fotografier og litt mumling. Han snakket godt tysk og hadde fått opplæring i fransk, men engelsk var ikke hans sterkeste argument.

This group photo with Julius on the right, and in front of him baby William and Hanna is supposedly taken in Eltvika. / Gruppebildet med Julius at the right, and in front of him baby William og Hanna skal visstnok være tatt i Eltvika.

Boating was and still are, a nice hobby for Julius and his familie. / Båtliv var og er fortsatt en fin hobby for Julius og familien hans.

Foreldrene mine likte alltid disse besøkene. Og for Håkon, Eva, Tor og meg var det spennende å møte slektninger fra den andre siden av verden. Jeg husker spesielt et besøk rundt 1970, da Ricky kom som tolvåring. Han var veldig skeptisk til norsk mat, og foretrakk kylling fremfor alt annet.

En dag inviterte jeg ham med til skolen min, hvor han mer eller mindre ble en attraksjon. Han ble med i engelsktimen vår, og læreren min omtalte ham ydmykt som målestokken for oss andre.

Lloyd var eksepsjonell når det gjaldt å holde oss oppdatert via post om hvordan det gikk «der borte», med brev og fotografier. Men det er selvfølgelig enda mer meningsfullt å være her på Stad og møte så mange av dere personlig.
​
Takk.

A young Julius on the stairs at their house in Hasselvika and Hysnes Fort, late 1920s or early 1930s. Young Karl Fredrik with a May 17 flag. / En ung Julius på trappa foran huset I Hasselvika, Hysnes Fort, sent 1920-tall eller tidlig 1930-tall, med unge Karl Fredrik med 17. maiflagg.