Tante Petra's bursdag 21. January 2017, i grendehuset i Honningsvågen. Her sammen med onkel Dagfinn Honningsvåg.
Aunt Petra's birthday on January 21, 2017, in the village hall in Honningsvågen. Here together with uncle Dagfinn Honningsvåg.
Minneord om Petra Gudlaug Honningsvåg
Dette er minnetalen jeg holdt for min tante Petra under begravelsen hennes 8. oktober 2024, i Ervik kirke.
Petra var søster til Agnes, Maria, Nancy, Svala og Anna Gudlaug. Anna Gudlaug døde kort tid etter fødselen, og deretter kom Petra som siste barn i søskenflokken. See 3. step: G-G children.
Tante Petra var lett å be og hun sa ofte ja til oss ungene når vi spurte om noe. Som for eksempel ja til à bli med på fisketur der vi endte opp med å fange ål i Ervik-elva, hun sa ja til å kjøre turer opp til fjellplatået Kjerringa, hun sa gjerne ja til å bade sammen med oss ungene inne på sanden, stranda innerst i Honningsvågen, hun sa ja til å være med og fange krabber i fjæra, og da jeg var seks-sju år viste hun meg hvordan jeg kunne ligge pả kaia ved buda og fange mort med sjøsnegler som agn. Det var spennende.
Aktive tanta Petra
Tante var også flink til à ta oss ungene med på turer til Hoddeviksanden. Deltakelse i silolegging og høykjøring var også artig arbeid å få delta i. Hun var alltid veldig aktiv.
Og veldig spennende ble det da tante lot meg få øvelseskjøre med den røde Volvoen som hun og onkel Dagfinn kjøpte i Trondheim på 70-tallet. Medautomatgir. Det var trolig litt utrygt langs vegen gjennom Honningsvågen den gangen jeg satt bak rattet.
Positive tante Petra var nok en viktig person som formet mitt forhold til Honningsvågen og Stadt. Slik også de andre tantene mine og slektninger på Stadt bidro til.
Jeg husker fra et av mine mange besøk til tante og onkel i Honningsvågen da jeg var rundt ti-tolv år. Tante Petra lurte pa om jeg ville
plukke tyttebær til henne heime på Ekne. Der er det veldig mye tyttebær. Til gjengjeld skulle jeg fä syltetøyglass fylt med syltetøy av
solbær, stikkelsbær og rabarbra, som hun hadde laget. Ingen laget så godt syltetøy som tante Petra.
Jeg gikk deretter i flere år i skogen hjemme på Ekne om høsten og plukket tyttebær, som jeg sendte i posten til tante Petra. Jeg tror jeg gjorde dette til jeg nærmet meg 15-16 àr.
Senest etter besøket i fjor (2023) sendte hun med meg verdens beste syltetøy heim til Ekne. Selv om det da var mange år siden tyttebær-sendingene fra meg hadde opphørt.
Noe annet jeg lærte av tante Petra, er viktigheten av å ha kunnskap om slekta si. Jeg kunne alltid spørre henne om hvem som var unger av hvem, og hvor de bodde og hva de gjorde. Stort sett kunne hun svare på stående fot.
Slektas utvandringshistorie
At vi i dag har sá god kontakt med mange slektninger i en rekke land, etter utvandringer fra Honningsväg og Flueväg, skyldes ikke minst slekningene i Canada, Der var det stor interesse for Honningsvåg-slektas historie. Mange av etterkommerne etter Petra gammeltanter Gina og Anna har flere ganger besøkt Honningsvøgen og kjent pø Petras gjestfrihet.
Det budskapet bar dem ganske unisont fram i Facebook-innlegg da de fikk vite at Petra var gätt bort.
Canadierne var også dem som i 1978 kom opp med ideen om å ha familietreff for slekta ei sommerhelg hvert tredje år.
Og hvem andre enn Petra var den første fra familien i Norge som dro over og deltok pø slektstreff i Canada! Hun fortalte av og til hvor imponert hun var av slekta i Amerika.
15 familietreff har det blitt så langt siden 1978, og det siste fant stedt her pả Stadt i 1923.
Det var en fryd å se tante kose seg på slektstreffet. Hun skein som en sol. Selv om hun ikke er stødig i engelsk, snakket hun med mange. Og jeg tror faktisk hun gjorde seg forstätt.
Slektningene fra USA og Canada var også veldig glade i Petra. De priset ofte hennes gjestfrihet.
Gjennom livet hadde Petra mange roller
Hun var mor, kone, gårdbruker, kjøttprodusent av storfe og sau. Hun var gjeter, smørprodusent, medeier i en fiskemottaks-bedrift, fiskeri-arbeider på Buda og hun deltok i arbeidet ute på fiske-hjellene og på marka.
Videre var hun også mangeårig postkontorbestyrer, senere mangeårig postbud, hun drev romutleie i flere tiår, hvor hun har tatt imot mange hundre losjerende gjennom årene. Hun var stor bygdepatriot for Honningsvågen og hele Stadt, og hun hadde roller i flere ulike organisasjoner.
Hun holdt det gäende med AiRBnB helt til det siste. Hun var pa en måte ogsä en slags vertshusholder, da mange besøkende som skulle overnatte hos Petra, eller bare stikke innom, fikk full bevertning.
Det er enkelt å slå fast at Petra alltid har vært tilpasningsdyktig og løsningsorientert.
Som da melkebilen ikke ville komme til gården hennes, Fagervoll, og hente melk lenger. Hennes to-tre kyr produserte for lite til at det var lønnsomt for melkebilen å kjøre helt ut til Petra i Honningsvågen.
Petra fant raskt løsningen: Hun kinnet smør av melka og solgte melka inn som smør til meieriet. Hun var ikke arbeidssky, den dama. Å kinne er tungt arbeid, og alt ble gjort manuelt.
Petra var et lekende menneske
Hun likte å ha det morsomt, likte spøk og likte en god latter. I tillegg var hun ærlig om sine meninger, hun var hjelpsom og veldig snill.
Tante hadde ogsä en utrolig snill mann i onkel Dagfinn (1931-2019). De to var kjærester gjennom hele livet. De fikk tre sønner, Gunnar Arne og Bjorn Arild, som begge døde i ung alder. Det var stor sorg for tante og onkel å miste dem. Deretter kom Geir Arne, som i dag har fire barn og tre barnebarn.
Petra har sagt at hennes største skatt er alle etterkommerne.
Det har vært flott à se hvor godt Petra og Dagfinn passet på hverandre. De var som nyforelsket helt til det siste, da onkel Dagfinn gikk bort i 2019. Hun savnet Dagfinn sårt ved sin side de siste årene av livet.
Petra var en snill tante, som mine fire barn og familie var veldig glad i.
Kom seg aldri til Island
Vi søskenbarna til de fire søstrene som endte i Norge, snakket ofte om at hun burde komme seg bort til Island. Der mårfamilien hennes holder til. Men det ble dessverre aldri noen Islands-tur for tante Petra.
Dermed fikk hun aldri se og oppleve landet hvor som hennes mamma, Maria Thorvaldsdottir (María Þorvaldsdóttir) kom fra.
Alle Petras fem søstre ble født pà Island, mens hun ble født pá Stadt.
Tre av søstrene hennes - Maria, Nancy og Svala - havnet etter hvert i Norge. Mens den eldste søsteren, Agnes, (Jóhanna Agnes Pétursdóttir Honningsvåg) ble igjen pả Island, og Anne Gudlaug, som var født mellom Nancy og Svala, døde ung, tre uker etter fødselen.
Jeg synes det er litt trist à tenke pá at tante Petra aldri skulle få komme seg til Island. Hun fikk dermed aldri se gården og stedene hvor mamma-slekta hennes på Island springer ut fra.
Gården er den høyest beliggende fjellgården på Island, nord for Islands største isbre, Vatnajökul, Gården heter Mödrudalur, Den har et nettsted, som forteller om dens lange historikk, helt fra 800-tallet. (https://www.east.is/en/place/modrudalur)
Den avsidesliggende fjellgärden har i flere hundre är drevet med overnatting og kafé. Sa kanskje var det et gen fra slektninger i Mödrudalur som lå bak tante Petras aktivitet innen mat og overnatting her heime i Honningsvågen.
Arvet én ting fra Island
Det ble dessverre aldri noen islandstur for tante Petra. Men hun arvet én ting fra Island, og det var mellomnavnet Gudlaug. Det fikk hun etter søsteren Anne Gudlaug, som døde ung. Det var an fin gave å få.
Det er litt vakkert i det at Petras mor, Maria Thorvaldsdottir, ligger begravd på Leikanger kyrkje på Stadt, mens faren Gudmund ligger på Ervik kyrkjegard.
Jeg vil gjerne takker for det gode og fine forholdet jeg har hatt med min kjære tante Petra i 63 år. Hun har vært en viktig person for meg.
Svein Helge, 2024
Petra var søster til Agnes, Maria, Nancy, Svala og Anna Gudlaug. Anna Gudlaug døde kort tid etter fødselen, og deretter kom Petra som siste barn i søskenflokken. See 3. step: G-G children.
Tante Petra var lett å be og hun sa ofte ja til oss ungene når vi spurte om noe. Som for eksempel ja til à bli med på fisketur der vi endte opp med å fange ål i Ervik-elva, hun sa ja til å kjøre turer opp til fjellplatået Kjerringa, hun sa gjerne ja til å bade sammen med oss ungene inne på sanden, stranda innerst i Honningsvågen, hun sa ja til å være med og fange krabber i fjæra, og da jeg var seks-sju år viste hun meg hvordan jeg kunne ligge pả kaia ved buda og fange mort med sjøsnegler som agn. Det var spennende.
Aktive tanta Petra
Tante var også flink til à ta oss ungene med på turer til Hoddeviksanden. Deltakelse i silolegging og høykjøring var også artig arbeid å få delta i. Hun var alltid veldig aktiv.
Og veldig spennende ble det da tante lot meg få øvelseskjøre med den røde Volvoen som hun og onkel Dagfinn kjøpte i Trondheim på 70-tallet. Medautomatgir. Det var trolig litt utrygt langs vegen gjennom Honningsvågen den gangen jeg satt bak rattet.
Positive tante Petra var nok en viktig person som formet mitt forhold til Honningsvågen og Stadt. Slik også de andre tantene mine og slektninger på Stadt bidro til.
Jeg husker fra et av mine mange besøk til tante og onkel i Honningsvågen da jeg var rundt ti-tolv år. Tante Petra lurte pa om jeg ville
plukke tyttebær til henne heime på Ekne. Der er det veldig mye tyttebær. Til gjengjeld skulle jeg fä syltetøyglass fylt med syltetøy av
solbær, stikkelsbær og rabarbra, som hun hadde laget. Ingen laget så godt syltetøy som tante Petra.
Jeg gikk deretter i flere år i skogen hjemme på Ekne om høsten og plukket tyttebær, som jeg sendte i posten til tante Petra. Jeg tror jeg gjorde dette til jeg nærmet meg 15-16 àr.
Senest etter besøket i fjor (2023) sendte hun med meg verdens beste syltetøy heim til Ekne. Selv om det da var mange år siden tyttebær-sendingene fra meg hadde opphørt.
Noe annet jeg lærte av tante Petra, er viktigheten av å ha kunnskap om slekta si. Jeg kunne alltid spørre henne om hvem som var unger av hvem, og hvor de bodde og hva de gjorde. Stort sett kunne hun svare på stående fot.
Slektas utvandringshistorie
At vi i dag har sá god kontakt med mange slektninger i en rekke land, etter utvandringer fra Honningsväg og Flueväg, skyldes ikke minst slekningene i Canada, Der var det stor interesse for Honningsvåg-slektas historie. Mange av etterkommerne etter Petra gammeltanter Gina og Anna har flere ganger besøkt Honningsvøgen og kjent pø Petras gjestfrihet.
Det budskapet bar dem ganske unisont fram i Facebook-innlegg da de fikk vite at Petra var gätt bort.
Canadierne var også dem som i 1978 kom opp med ideen om å ha familietreff for slekta ei sommerhelg hvert tredje år.
Og hvem andre enn Petra var den første fra familien i Norge som dro over og deltok pø slektstreff i Canada! Hun fortalte av og til hvor imponert hun var av slekta i Amerika.
15 familietreff har det blitt så langt siden 1978, og det siste fant stedt her pả Stadt i 1923.
Det var en fryd å se tante kose seg på slektstreffet. Hun skein som en sol. Selv om hun ikke er stødig i engelsk, snakket hun med mange. Og jeg tror faktisk hun gjorde seg forstätt.
Slektningene fra USA og Canada var også veldig glade i Petra. De priset ofte hennes gjestfrihet.
Gjennom livet hadde Petra mange roller
Hun var mor, kone, gårdbruker, kjøttprodusent av storfe og sau. Hun var gjeter, smørprodusent, medeier i en fiskemottaks-bedrift, fiskeri-arbeider på Buda og hun deltok i arbeidet ute på fiske-hjellene og på marka.
Videre var hun også mangeårig postkontorbestyrer, senere mangeårig postbud, hun drev romutleie i flere tiår, hvor hun har tatt imot mange hundre losjerende gjennom årene. Hun var stor bygdepatriot for Honningsvågen og hele Stadt, og hun hadde roller i flere ulike organisasjoner.
Hun holdt det gäende med AiRBnB helt til det siste. Hun var pa en måte ogsä en slags vertshusholder, da mange besøkende som skulle overnatte hos Petra, eller bare stikke innom, fikk full bevertning.
Det er enkelt å slå fast at Petra alltid har vært tilpasningsdyktig og løsningsorientert.
Som da melkebilen ikke ville komme til gården hennes, Fagervoll, og hente melk lenger. Hennes to-tre kyr produserte for lite til at det var lønnsomt for melkebilen å kjøre helt ut til Petra i Honningsvågen.
Petra fant raskt løsningen: Hun kinnet smør av melka og solgte melka inn som smør til meieriet. Hun var ikke arbeidssky, den dama. Å kinne er tungt arbeid, og alt ble gjort manuelt.
Petra var et lekende menneske
Hun likte å ha det morsomt, likte spøk og likte en god latter. I tillegg var hun ærlig om sine meninger, hun var hjelpsom og veldig snill.
Tante hadde ogsä en utrolig snill mann i onkel Dagfinn (1931-2019). De to var kjærester gjennom hele livet. De fikk tre sønner, Gunnar Arne og Bjorn Arild, som begge døde i ung alder. Det var stor sorg for tante og onkel å miste dem. Deretter kom Geir Arne, som i dag har fire barn og tre barnebarn.
Petra har sagt at hennes største skatt er alle etterkommerne.
Det har vært flott à se hvor godt Petra og Dagfinn passet på hverandre. De var som nyforelsket helt til det siste, da onkel Dagfinn gikk bort i 2019. Hun savnet Dagfinn sårt ved sin side de siste årene av livet.
Petra var en snill tante, som mine fire barn og familie var veldig glad i.
Kom seg aldri til Island
Vi søskenbarna til de fire søstrene som endte i Norge, snakket ofte om at hun burde komme seg bort til Island. Der mårfamilien hennes holder til. Men det ble dessverre aldri noen Islands-tur for tante Petra.
Dermed fikk hun aldri se og oppleve landet hvor som hennes mamma, Maria Thorvaldsdottir (María Þorvaldsdóttir) kom fra.
Alle Petras fem søstre ble født pà Island, mens hun ble født pá Stadt.
Tre av søstrene hennes - Maria, Nancy og Svala - havnet etter hvert i Norge. Mens den eldste søsteren, Agnes, (Jóhanna Agnes Pétursdóttir Honningsvåg) ble igjen pả Island, og Anne Gudlaug, som var født mellom Nancy og Svala, døde ung, tre uker etter fødselen.
Jeg synes det er litt trist à tenke pá at tante Petra aldri skulle få komme seg til Island. Hun fikk dermed aldri se gården og stedene hvor mamma-slekta hennes på Island springer ut fra.
Gården er den høyest beliggende fjellgården på Island, nord for Islands største isbre, Vatnajökul, Gården heter Mödrudalur, Den har et nettsted, som forteller om dens lange historikk, helt fra 800-tallet. (https://www.east.is/en/place/modrudalur)
Den avsidesliggende fjellgärden har i flere hundre är drevet med overnatting og kafé. Sa kanskje var det et gen fra slektninger i Mödrudalur som lå bak tante Petras aktivitet innen mat og overnatting her heime i Honningsvågen.
Arvet én ting fra Island
Det ble dessverre aldri noen islandstur for tante Petra. Men hun arvet én ting fra Island, og det var mellomnavnet Gudlaug. Det fikk hun etter søsteren Anne Gudlaug, som døde ung. Det var an fin gave å få.
Det er litt vakkert i det at Petras mor, Maria Thorvaldsdottir, ligger begravd på Leikanger kyrkje på Stadt, mens faren Gudmund ligger på Ervik kyrkjegard.
Jeg vil gjerne takker for det gode og fine forholdet jeg har hatt med min kjære tante Petra i 63 år. Hun har vært en viktig person for meg.
Svein Helge, 2024
English:
This is the eulogy I gave for my aunt Petra at her funeral on October 8, 2024, in Ervik Church. Petra was the sister of Agnes, Maria, Nancy, Svala and Anna Gudlaug. Anna Gudlaug died shortly after birth, and Petra was the last child in the family. See 3. step: G-G children.
Aunt Petra was easy to please and she often said yes to us kids when we asked for something. For example, she said yes to joining us on a fishing trip where we ended up catching eels in the Ervik River, she said yes to driving up to the Kjerringa mountain plateau, she gladly agreed to swim with us kids on the sand, the beach at the very end of Honningsvågen, she said yes to joining us and catching crabs on the shore, and when I was six or seven years old she showed me how I could lie on the quay by the hut and catch roach with sea snails as bait. It was exciting.
The active Aunt Petra
Aunt was also good at taking us kids on trips to Hoddeviksanden. Participating in silo laying and haymaking was also fun work to participate in. She was always very active. And it was very exciting when Auntie let me practice driving the red Volvo that she and Uncle Dagfinn bought in Trondheim in the 70s. With automatic transmission. It was probably a bit unsafe along the road through Honningsvågen when I was behind the wheel. Positive Aunt Petra was another important person who shaped my relationship with Honningsvågen and Stadt. As did my other aunts and relatives in Stadt.
I remember one of my many visits to my aunt and uncle in Honningsvågen when I was around ten or twelve years old. Aunt Petra asked if I would pick cranberries for her at her home in Ekne. There are a lot of cranberries there. In return, I would get a jam jar filled with jam of blackcurrant, gooseberry and rhubarb, which she had made. No one made jam as good as Aunt Petra. I then went to the forest at home in Ekne for several years in the autumn and picked cranberries, which I sent by post to Aunt Petra. I think I did this until I was approaching 15-16 years old. At the latest after my visit last year (2023), she sent me the world's best jam home to Ekne. Even though it had been many years since the cranberry shipments from me had stopped. Something else I learned from Aunt Petra is the importance of having knowledge about your family. I could always ask her who was whose child, where they lived, and what they did. She could usually answer on the spot.
Throughout her life, Petra had many roles
She was a mother, wife, farmer, meat producer of cattle and sheep. She was a shepherd, butter producer, co-owner of a fish reception company, fishery worker on Buda and she participated in the work out on the fishing shelves and in the fields. Furthermore, she was also a long-time post office manager, later a long-time postman, she ran a room rental business for several decades, where she has welcomed many hundreds of lodgers over the years. She was a great rural patriot for Honningsvågen and the entire city, and she had roles in several different organizations. She kept AiRBnB going until the very end. She was also a kind of innkeeper, as many visitors who would stay overnight at Petra's place, or just drop by, were given full hospitality. It is easy to say that Petra has always been adaptable and solution-oriented. Like when the milk truck would not come to her farm, Fagervoll, to collect milk anymore. Her two or three cows produced too little for the milk truck to drive all the way to Petra in Honningsvågen to make it profitable. Petra quickly found a solution: She churned butter from the milk and sold the milk as butter to the dairy. She was not a workaholic, that woman. Churning is hard work, and everything was done manually.
Petra was a playful person
She liked to have fun, liked jokes and enjoyed a good laugh. In addition, she was honest about her opinions, she was helpful and very kind. Aunt also had an incredibly kind man in Uncle Dagfinn (1931-2019). The two were lovers throughout their lives. They had three sons, Gunnar Arne and Bjorn Arild, who both died at a young age. It was a great sadness for Aunt and Uncle to lose them. Then came Geir Arne, who today has four children and three grandchildren. Petra has said that her greatest treasure is all her descendants. It has been great to see how well Petra and Dagfinn looked after each other. They were like newlyweds until the very end, when Uncle Dagfinn passed away in 2019. She missed Dagfinn dearly by her side in the last years of her life. Petra was a kind aunt, whom my four children and family loved very much.
Never made it to Iceland
We cousins of the four sisters who ended up in Norway often talked about her going to Iceland. Where her family of martens lives. But unfortunately, there was never a trip to Iceland for Aunt Petra. Thus, she never got to see and experience the country where her mother, Maria Thorvaldsdottir (María Þorvaldsdóttir) came from. All of Petra's five sisters were born in Iceland, while she was born in Stadt. Three of her sisters - Maria, Nancy and Svala - eventually ended up in Norway. While the oldest sister, Agnes, (Jóhanna Agnes Pétursdóttir Honningsvåg) remained in Iceland, and Anne Gudlaug, who was born between Nancy and Svala, died young, three weeks after birth. I think it's a bit sad to think that Aunt Petra would never get to Iceland. She thus never got to see the farm and the places where her mother's family in Iceland originated. The farm is the highest situated mountain farm in Iceland, north of Iceland's largest glacier, Vatnajokul. The farm is called Mödrudalur. It has a website that tells about its long history, dating back to the 800s. (https://www.east.is/en/place/modrudalur)
The remote mountain farm has been operating as a lodging and café for hundreds of years. So perhaps it was a gene from relatives in Mödrudalur that was behind Aunt Petra's activity in food and lodging here at home in Honningsvågen.
Inherited one thing from Iceland
Unfortunately, Aunt Petra never got to go to Iceland. But she did inherit one thing from Iceland, and that was her middle name Gudlaug. She got it after her sister Anne Gudlaug, who died young. It was a nice gift to receive. It is a bit beautiful that Petra's mother, Maria Thorvaldsdottir, is buried at Leikanger church in Stadt, while her father Gudmund is buried at Ervik churchyard.
I would like to thank aunt Petra for the good and nice relationship I have had with my dear aunt for 63 years. She has been an important person in my life.
Svein Helge, 2024
This is the eulogy I gave for my aunt Petra at her funeral on October 8, 2024, in Ervik Church. Petra was the sister of Agnes, Maria, Nancy, Svala and Anna Gudlaug. Anna Gudlaug died shortly after birth, and Petra was the last child in the family. See 3. step: G-G children.
Aunt Petra was easy to please and she often said yes to us kids when we asked for something. For example, she said yes to joining us on a fishing trip where we ended up catching eels in the Ervik River, she said yes to driving up to the Kjerringa mountain plateau, she gladly agreed to swim with us kids on the sand, the beach at the very end of Honningsvågen, she said yes to joining us and catching crabs on the shore, and when I was six or seven years old she showed me how I could lie on the quay by the hut and catch roach with sea snails as bait. It was exciting.
The active Aunt Petra
Aunt was also good at taking us kids on trips to Hoddeviksanden. Participating in silo laying and haymaking was also fun work to participate in. She was always very active. And it was very exciting when Auntie let me practice driving the red Volvo that she and Uncle Dagfinn bought in Trondheim in the 70s. With automatic transmission. It was probably a bit unsafe along the road through Honningsvågen when I was behind the wheel. Positive Aunt Petra was another important person who shaped my relationship with Honningsvågen and Stadt. As did my other aunts and relatives in Stadt.
I remember one of my many visits to my aunt and uncle in Honningsvågen when I was around ten or twelve years old. Aunt Petra asked if I would pick cranberries for her at her home in Ekne. There are a lot of cranberries there. In return, I would get a jam jar filled with jam of blackcurrant, gooseberry and rhubarb, which she had made. No one made jam as good as Aunt Petra. I then went to the forest at home in Ekne for several years in the autumn and picked cranberries, which I sent by post to Aunt Petra. I think I did this until I was approaching 15-16 years old. At the latest after my visit last year (2023), she sent me the world's best jam home to Ekne. Even though it had been many years since the cranberry shipments from me had stopped. Something else I learned from Aunt Petra is the importance of having knowledge about your family. I could always ask her who was whose child, where they lived, and what they did. She could usually answer on the spot.
Throughout her life, Petra had many roles
She was a mother, wife, farmer, meat producer of cattle and sheep. She was a shepherd, butter producer, co-owner of a fish reception company, fishery worker on Buda and she participated in the work out on the fishing shelves and in the fields. Furthermore, she was also a long-time post office manager, later a long-time postman, she ran a room rental business for several decades, where she has welcomed many hundreds of lodgers over the years. She was a great rural patriot for Honningsvågen and the entire city, and she had roles in several different organizations. She kept AiRBnB going until the very end. She was also a kind of innkeeper, as many visitors who would stay overnight at Petra's place, or just drop by, were given full hospitality. It is easy to say that Petra has always been adaptable and solution-oriented. Like when the milk truck would not come to her farm, Fagervoll, to collect milk anymore. Her two or three cows produced too little for the milk truck to drive all the way to Petra in Honningsvågen to make it profitable. Petra quickly found a solution: She churned butter from the milk and sold the milk as butter to the dairy. She was not a workaholic, that woman. Churning is hard work, and everything was done manually.
Petra was a playful person
She liked to have fun, liked jokes and enjoyed a good laugh. In addition, she was honest about her opinions, she was helpful and very kind. Aunt also had an incredibly kind man in Uncle Dagfinn (1931-2019). The two were lovers throughout their lives. They had three sons, Gunnar Arne and Bjorn Arild, who both died at a young age. It was a great sadness for Aunt and Uncle to lose them. Then came Geir Arne, who today has four children and three grandchildren. Petra has said that her greatest treasure is all her descendants. It has been great to see how well Petra and Dagfinn looked after each other. They were like newlyweds until the very end, when Uncle Dagfinn passed away in 2019. She missed Dagfinn dearly by her side in the last years of her life. Petra was a kind aunt, whom my four children and family loved very much.
Never made it to Iceland
We cousins of the four sisters who ended up in Norway often talked about her going to Iceland. Where her family of martens lives. But unfortunately, there was never a trip to Iceland for Aunt Petra. Thus, she never got to see and experience the country where her mother, Maria Thorvaldsdottir (María Þorvaldsdóttir) came from. All of Petra's five sisters were born in Iceland, while she was born in Stadt. Three of her sisters - Maria, Nancy and Svala - eventually ended up in Norway. While the oldest sister, Agnes, (Jóhanna Agnes Pétursdóttir Honningsvåg) remained in Iceland, and Anne Gudlaug, who was born between Nancy and Svala, died young, three weeks after birth. I think it's a bit sad to think that Aunt Petra would never get to Iceland. She thus never got to see the farm and the places where her mother's family in Iceland originated. The farm is the highest situated mountain farm in Iceland, north of Iceland's largest glacier, Vatnajokul. The farm is called Mödrudalur. It has a website that tells about its long history, dating back to the 800s. (https://www.east.is/en/place/modrudalur)
The remote mountain farm has been operating as a lodging and café for hundreds of years. So perhaps it was a gene from relatives in Mödrudalur that was behind Aunt Petra's activity in food and lodging here at home in Honningsvågen.
Inherited one thing from Iceland
Unfortunately, Aunt Petra never got to go to Iceland. But she did inherit one thing from Iceland, and that was her middle name Gudlaug. She got it after her sister Anne Gudlaug, who died young. It was a nice gift to receive. It is a bit beautiful that Petra's mother, Maria Thorvaldsdottir, is buried at Leikanger church in Stadt, while her father Gudmund is buried at Ervik churchyard.
I would like to thank aunt Petra for the good and nice relationship I have had with my dear aunt for 63 years. She has been an important person in my life.
Svein Helge, 2024